Teknologisk fremgang innen fluefisking

De moderne fiskehjulene som vi kjenner igjen i dag begynte å bli tatt i bruk i England først på 1800-tallet. Den mest kjente varianten som var i bruk på denne tiden, var kjent som “Nottingham-hjulet”. Dette var et vidt hjul som var ideelt for å la agnet drive avgårde med strømmen langt ute i elven. Når det gjaldt fiskehjul som benyttet tannhjul, ble de faktisk aldri særlig populære i England – det var i USA at denne formen for fiskehjul var mest utbredt. George Snyder fra den amerikanske delstaten Kentucky skulle senere modifisere dette hjulet til å bli det første amerikansk-skapte designet i 1810. Når det gjelder materialet som ble benyttet i selve fiskestangen, varierte dette fra tyngre tretyper som man gjerne fant i England, til lettere og mer elastiske varianter som gjerne var blitt importert fra utlandet, fra land i Sør-Amerika eller Vest-India. Det fra først fra midten av 1900-tallet at stenger laget av bambus ble den mest populære varianten. Disse stengene ble utformet ved at strimler ble kuttet ut fra et bambustre, for deretter å bli limt sammen slik at de til slutt utgjorde en lett, kraftig fiskestang som hadde en heksagonal form. Den sterke kjernen til fiskestengene som var laget av bambus gjorde dem totalt overlegne alt annet som hadde fantes på markedet frem til da. Kjente engelskmenn som George Cotton brukte gjerne å fiske med lange stenger og lette snører, hvilket gjorde at de kunne la vinden gjøre det meste av arbeidet når det gjaldt å få fluen ut til fisken.

Også andre former for fiskeutstyr gikk gjennom forbedringer utover 1880-tallet. Dette inkluderte bruken av nye tretyper for å produsere flystenger, hvilket gjorde det mulig å kaste fluer inn i vinden ved bruk av snører laget av silke, heller enn av hestehår. En av fordelene ved dette, var at snørene som var laget av silke kunne bli kastet over mye lengre avstander. Det var imidlertid ikke bare uproblematisk å skifte fra hestehår til silke – et problem ved de nye fiskesnørene, var at de ikke kunne flyte av seg selv og derfor måtte bli gitt et belegg bestående av forskjellige stoffer slik at de kunne flyte. De nye snørene måtte også kunne heller ikke bli brukt like lenge av gangen som de gamle – cirka hver fjerde timer måtte man nemlig ta dem av kroken og tørke dem slik at de ikke skulle bli tilstoppet av vann. Som om dette ikke var nok, var det også naturligvis slik at de nye, lengre snørene hadde større sannsynlighet for å floke seg opp, slik at fiskerne gjerne måtte bruke mye tid på å fikse opp i flokene. Det var dettte problemet som førte til oppfinnelsen av regulatoren, som gjør at fiskesnøret blir gjevnt snellet ut og at man unngår at det floker seg til.

 

Amerikaneren Charles F. Orvis var den første til å designe og distribuere den moderne typen snøre som vi kjenner igjen fra i dag. Selskapet hans, kalt The Orvis Company, var blant dem som bidro til å institusjonalisere fluefisking ved å forsyne fiskeutstyr gjennom å utgi kataloger til en liten men dedikert kundemasse. Samtidig var det briten Albert Illingworth, som var den første baronen av Illingworth, som i 1905 tok den første patenten på den moderne typen fiskehjul. Når man brukte ett hjul med Illingworths design til å kaste snøret, kunne man kaste mye lettere agn enn det som var tilfelle ved konvensjonelle fiskehjul. Det var dermed slik at, selv om den teknologiske utviklingen til forskjellige typer fiskeutstyr hovedsakelig fant sted i løpet av en spesifikk tidsperiode, så var det ikke slik at utvikling var begrenset til et enkelt geografisk område. Istedenfor, ser man at individer på begge sider av atlanterhavet har hatt mye å si for at fiskeutstyret har utviklet seg til å bli slik vi kjenner det den dag i dag.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *