Spredningen av fluefisking

I løpet av den siste halvdelen av 1900-tallet begynte det å bli mer populært for middelklassene og de lavere klassene å ta del i diverse fritidsaktiviteter, og nettopp dette hadde en effekt når det gjaldt å øke populariteten til fluefisking etterhvert som flere og flere fikk øynene opp for sporten. I løpet av samme periode, så man samtidig en enorm utvidning av jernbanenettverket i Storbritannia. Dette hadde den effekt at de mindre rike for første gang begynte å få muligheten til å dra på helgeturer til sjøsiden eller til områder med elver der de kunne fiske. Det var imidlertid ikke bare middelklassen og de lavere klassene som begynte å fiske i økende grad – fisking ble også mer og mer populært blant de øvre klassene av det britiske samfunnet. Forskjellen var at, mens middel- og arbeiderklassen gjerne reiste til destinasjoner innenlands i Storbritannia for å fiske, foretrakk de øvre klassene å dra lengre av gårde. Et av de mest populære reisemålene for rike engelskmenn som likte å fiske, var faktisk Norge. De store, norske elvene fulle av torsk ble ansatt som svært attraktive av fiskere innenlands så vel som utenlands. Frederic Tolfrey ga i 1848 ut en populær reiseguide for folk som ville dra til Norge for å fiske. I det sørlige England fikk tørrfisking på seg et rykte for å være forbeholdt eliten, og de mente at dette var den eneste pålitelige måten å fiske i de stillere og klarere elvene i det sørlige England på. Vegetasjonen i elvene i sørlige områder som Hampshire, Dorset, Surrey og Berkshire har nemlig en tendens til å vokse ganske tett opptil overflaten av vannet, og det var dermed nødvendig å utvikle spesielle teknikker for å sørge for at fluen og snøret ble liggende på overflaten av elven. Frederic Michael Halford blir generelt betraktet som “faren” av moderne fluefisking, ettersom han gjorde svært mye for å utvikle og spre ordet rundt disse nye metodene.

Bruk av våte fluer ble ansett som en måte å fiske i kalkstrømmer på, og det var dette som gjorde at våtfisking plutselig begynte å øke i popularitet. Dette var også på god vei hjulpet av at George Edward Mackenzie Skues skrev og publiserte to bøker om fordelene til våtfisking, noe som fikk enkeltet tørrfiskere til å føle seg truet. I Skottland og det nordlige England var det etterhvert mange fiskere som foretrakk våtfisking over tørrfisking, og det var mye mer utbredt her enn i de sørlige delene av landet. I USA fant man ikke en like sterk kløft i meningene over bruken av våte eller tørre fluer, og begge typene var i bruk avhengig av hvilket miljø man fisker i. Man antar at sportsfiskere var de første til å begynne med å bruke kunstige agn for å fange abbor. Mens de til å begynne med gjerne brukte de samme fluene som var vanlige å bruke til å fiske torsk og ørret, utviklet de omsider fluer som var spesielt godt egnet til å fiske etter abbor med. Mange av de typene fluer som ble utviklet i forbindelse med dette er fortsatt i bruk i dag. Ved slutten av 1900-tallet, brukte mange amerikanske sportsfiskere fluer når de fisket i elvene i Catskill-fjellene og i Beaverkill. En av disse var Theodore Gordon, og både han og mange andre amerikanske fiskere utviklet nye typer fluer og skrev utdypende om sporten. Dette bidro sterkt til å øke populariteten av fluefisking i regionene de fisket i og i USA som helhet. Et av de mest kjente verkene fra denne tiden som dokumenterte fluefisking, var boken The Tent Dwellers av Albert Bigelow Paine som ble gitt ut i 1908, der han skriver om en tre ukers lang tur han og hans venn begikk seg ut på i Nova Scotia.

 

Fluefiskingen nådde sitt høydedpunkt tidlig på 1920-tallet i de østlige amerikanske statene Maine og Vermont, så vel som i vestlige stater som Wisconsin. En av dem som gjorde mye for å bidra til økt popularitet rundt fluefisking, var forfatteren Ernest Hemingway, som ofte skrev om sporten i bøkene sine. Det var imidlertid ikke kun i USA og Europa at fluefisking økte i popularitet – også i Australia så man at flere og flere begynte å ta del i fluefisking etter at brunørret ble introdusert til landets mange elver. Dette skjedde først i 1864, mens regnbueørret ikke ble introdusert til landet før i 1894. Målet bak dette var nettopp at flere skulle begynne med fluefisking, ettersom dette ble ansett som en mannlig sport som det var sunt for unge gutter å holde på med. Den rådende tankegangen var nemlig at, dersom unge menn holdt på med fluefisking, ville de ikke bruke like mye tid på usunne hobbyer som casino. Senere bidro oppfinnelsen av fiskestenger av fiberglass og syntetiske fiskesnører til å gjøre fluefisking enda mer populært.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *